Fjellene kneiser om fjordene her,

hvor Veøy ligger med viker og skjær.

Naturen er veldig,

og Veøy er hellig;

for den har et liv, som sagaens er,

og Norges saga i Veøys vi ser.

 

Veøy er vakker og smilende blid.

Bisper og konger med stormenn kom hit.

Og Veøy kan drømme

i tidenes strømme.

Veøy var til i den gryende tid

med tapre stridsfolk i strid efter strid.

 

Sagaen leser vi blad efter blad

om tidens stormenn i rekke og rad.

I krigen og støien

de fôr om Veøyen,

og der i kirken de knelende bad

og sang sig seier i kvad efter kvad.

 

Tider vil glide, som tidene gled,

og slekter vil rulle som bølger avsted.

Men Veøy, den kjære,

vil ankerfast være.

Aldri går solen for sagaen ned,

og Veøy vil leve i sagaens fred.