I tidenes første morgen

sprang dråpen regn og yr.

Opp mot sol og dagen,

fra viddas våte myr.

Og dråpene fløt sammen,

de ble i tusentall

og dråper ble til elva

på veg til Eikesdal.

 

Nu buldret den og braket.

Nu var den vokset stor.

Den skar seg gjennom fjellet

i fjell og grus og jord.

Og der hvor stengsler truet

den brøt seg frem til tross,

og kastet seg på stupet,

og ble til Mardalsfoss.

 

Vi elsket denne fossen

og trodde den var vår.

Nu gaper mot oss berget,

slipt i tusener av år.

Og vatnet det ble ledet

i Romsdalshornet inn

hvor evig det skal jobbe

på Gryttens kraftturbin.

 

Nå skal vi aldri stå der

som før så titt vi sto

å se det skjønne synet

når "regnbu" bygget bro.

Aldri mere høre

det kjente kjære sus

og aldri slik som før

høre Mardalsfossens brus.